Nyhedsbrev september 2013

Trond LexauFormanden har ordet

Mediatorer i fri luft!
Så var vi der allerede. Vi har i løpet av det siste året pekt på behovet for synlighet og deltakelse. Vi har et viktig budskap å by på. Vi er pionerer på et felt hvor det virkelig er behov for oss. Grunnen til at det er et stort behov, er nettopp fordi det er liten bevissthet om hva dialog egentlig handler om i et samfunn. Det store Folkemøtet på Bornholm gav oss anledningen til både deltakelse og synlighet. Åtte mediatorer deltok der, og viste oss frem, vandret omkring og snakket med folk.

Folkemøtet kan sies å være en ny måte å tenke demokrati på, selv om ideen stammer fra Olof Palme og liknende arrangementer har funnet sted på Gotland i mange år. Folkemøtet var en opplevelse. Konteksten var dialogisk, og man kunne kjenne følelsen av et dialogisk modus. Politikere fra mange forskjellige retninger snakket faktisk i et annet modus, og
de likte det. NGOrepresentanter over et bredt register satte hverandre stevne, og det ble demonstrert en samfunnsmessig mangfoldighet i et sjeldent omfang. Det var godt å være der, og vi fant oss godt til rette sammen med Center for Konfliktløsning, Konfliktrådet, og Advokatsamfundet.

Likevel var opplegget under Folkemøtet konvensjonelt. Noen snakket i et panel, ”folket” stilte spørsmål fra salen, til øvrighetene. Riktignok i et dialogisk modus, som gav et betydelig potensial, men uten at dialogens kraft på noen måte ble eksponert. Dialog er et enkelt ord å ta i bruk, og det både brukes og misbrukes. Skal dialog bli noe mer enn
hyggelig tale, må dialogen faciliteres og utvikles, slik vi alle vet. Det kunne vi bidratt med på en sådan konferanse, og det skal vi prøve på til neste år.

I den sammenheng er det stor glede å kunne fortelle dere at en person i Oslo, som gjennom livet har brent for utvikling av den virkelige dialog i samfunnet, har gitt et betydelig pengebeløp, som gjør oss i stand til å engasjere oss i dialogutvikling. Nærmere om dette kan dere lese her i nyhetsbrevet. Tusen takk til deg Truls, du har vært en stor inspirasjon for vårt felles arbeid, og vi vil ta stafettpinnen din videre.
Til dere som deltok på Bornholm, og alle dere andre: Vi er godt i gang med vår synliggjøring, og vi har fått mange flere av våre mediatorer i sving, på forskjellige måter. Da er det bare å si: Vi har startet på noe som kan bli virkelig spennende, og vi regner med din deltakelse.

Folkemødet på Bornholm den 13. – 16. juni 2013

“Vi har brug for blikfang og gerne noget, der har kropsligt udtryk, for vi konkurrerer med mange andre, der deler løbesedler ud. Vi laver derfor en vandrende skulptur, som  hedder ’Forbundet i konflikt’ og som skal demonstrere, at man er bundet sammen med den, man hader/er vred på/skal leve sammen med på godt og ondt osv. Den bliver udført af to personer, der er bundet sammen af et reb. Skulpturen skal vandre rundt på pladsen eller/og tage opstilling på udvalgte steder. Laminerede skilte  fortæller skulpturens navn ’Forbundet i konflikt’ og kunstneren, som er NM (Henriette skaffer bordstaffelier og Marion tager klipseholdere med). Hver af de to har en stak af disse skilte, som holdes op, så omgivelserne kan se dem. Skiltene fortæller, hvordan man har det med den anden og med en figur som forestiller en finger, der peger mod modparten. Skiltene kan være udtalelser som ’hvorfor kan han aldrig forstå noget’? eller ’hun er en led slange’? eller ’jeg er ikke den eneste, der mener, at han er umulig’ eller lignende. Rundt om skulpturen går et par eller flere konfliktmæglere og uddeler brochurer og taler med publikum.

Vi har hver en paraply med påtrykt NM-logo og Nordiske Mediatorer i hvid og grønt. Paraplyerne 10 stk. er gode blikfang og kan skærme mod sol og regn.

Anders er sandwich-mand. Vi uddeler køleskabsmagneter med teksten ’løs konflikten” og med logoet og webadressen. ”

…. disse var planerne og resultatet?

Succesfuldt! –  siger  Marion Thorning og Leise Døllner  og uddyber:

Nordiske Mediatorer har igen været aktive og blandet sig i debatten. I sol og blæst og menneskemylder på den skønne ø var otte mediatorer repræsenteret til mødet.

Blandt hundredevis – eller var det tusindevis –  aktive mennesker, der kæmpede om opmærksomheden, lykkedes det mediatorerne at gøre sig fint gældende. Foreningen valgte flere forskellige aktionsformer, som tilsammen udgjorde en succesrig indsats.

Vi brugte bl.a. en mobil aktionsform, der ikke krævede andet end os selv og vores ønske om kontakt. En vandrende skulptur af to sammenbundne mediatorer med skiltet ’Forbundne i konflikt’, gik vi rundt blandt publikum. Omkring skulpturen gik andre mediatorer med paraplyer med vores logo og påtrykt ’konfliktløsning gennem dialog’ og kontaktede de forbipasserende: ’Har du oplevet at være i en konflikt’? Det havde de fleste! Eller indrømmede at de kendte nogle, der havde prøvet det! Så var kontakten skabt og vi kunne udlevere vores brochurer og fortælle om vores forening.

… og kontaktede de forbipasserende: ’Har du oplevet at være i en konflikt’? Det havde de fleste! Eller indrømmede at de kendte nogle, der …

I et samarbejde mellem  Advokatsamfundet og Rigspolitiet afholdtes et konfliktråd kyndigt ledet af vores medlem Leise Døllner, der også er mægler ved Bornholms Politis konfliktråd, og med to skuespillere som henholdsvis forurettede og gerningsmand. Bagefter kunne publikum stille spørgsmål til processen. Forud for konfliktrådet var afholdt en retssag om samme konflikt, og dermed blev forskellen på en retssag og et konfliktråd tydelig.

Anni Rene holdt indlæg på Speakers Corner om dialog i konflikt.

”…  Det er lykkedes for os at blive synlige, vi har fået erfaringer med de muligheder, der er for at skabe kontakt..”

Folkemødets mål er at involvere og aktivgøre borgerne til deltagelse i samfundet. Det er en sag som Nordiske Mediatorer finder vigtig at være delagtig i. Det er lykkedes for os at blive synlige, vi har fået erfaringer med de muligheder, der er for at skabe kontakt og vi satser på at deltage igen i 2014.

Vi takker  vore 8 aktive, dygtige og engagerede deltagere: Anni Rene, Anni Liva Lemke, Leise Døllner,  Susanne Stein, Trond Lexau og Marion Thorning, Ander Madsen og Bo Ørnsvig.

gedde-dahlDagens portræt: Truels W. Gedde-Dahl i samtale med Kjell Ribert

Truls W. Gedde-Dahl har vist oss i Nordiske Mediatorer (NM) den ære å gi oss en gave på kr 50.000,-, som vi skal forvalte til gode for – og til – utvikling av dialog og dialogkompetanse. Vi møter Truls hjemme i leiligheten i en av Oslos drabantbyer, og vil forsøke å tegne et bilde av hva som bringer Truls til forståelsen av at dialog er så vesentlig, hva som får ham til å ville donere penger, og hvordan han kommer til å velge NM.

Vi kjenner Truls fra tidligere. Han har deltatt på noen fasiliterte samlinger, der representanter for NM har vært toneangivende.

”.. Han er også en hund etter litteratur, og har funnet frem til flere av våre medlemmer og deres avhandling. Der startet i sin tid kontakten mellom Truls og NM..”

Truls er en eldre herre, og er selv i tvil om hvor lenge han har igjen å leve. Når vi avtaler å møtes, høres han noe trøtt ut, og ”det tunge” later til å ha makten over Truls kraft. Det varer imidlertid ikke lenge før han våkner til, og samtalen tar oss begge. Vi måtte nærme oss hverandre, siden vi ikke hadde vært sammen på en stund. Vi avtalte at vi skulle snakke sammen en times tid, fordi Truls neppe orket mer. Etter tre timer ser vi på klokken, og energien hos oss begge er som da vi startet, eller vi har enda mer. Det gammelmannsaktige som Truls har ved seg gir det inntrykket som vi får når vi leser Carl Rogers tekst ”Growing Old: Or older and growing?”. Når han snakker om fundamentet, det han opplever som betydningsfullt – hvordan hans personlige historie fører over i betraktninger og saklige overveielser om hvorfor dialog er så essensielt – får han langt mer energi enn han startet opp med.

Truls liv har beveget seg fra det naturvitenskapelige over til det sosiale, fra det individuelle til det samfunnsmessige, fra å være regelstyrt til å være fleksibel, åpen, forståelsesfull, tilpasningsdyktig, fra å gjøre som han skal ifølge hva som forventes til å gjøre det han forstår er det riktige. ”Jeg er gammel nok til å gjøre som jeg vil nå.”, forteller Truls. Han har en stadig større oppmerksomhet på hvordan folk har det, på hvilket eierskap de har i sitt eget liv og i sin egen helse – og retten den enkelte har til å bestemme over sitt eget liv. Dette kombinerer han med en ukuelig insistering på at den enkelte må få anledning til å delta i meningsfulle, forpliktende fellesskap der de kan lære for siden å handle – altså være politiske mennesker som kan agere for å påvirke verden til å bli den de ønsker den skal være. ”Participating – Learning – Action”, som et av Truls slagord er.

Studier og arbeidsliv
Truls kommer fra en familie med lange akademiske tradisjoner, farfar var prest, mens morfar var lege, slik også hans egen far var. Selv ble Truls i 1955 sivilagronom fra landbrukshøgskolen (NLH) på Ås. Han arbeidet så der under professorene i husdyravl Berge og Skjervold. Etter egen praksis i Romsdal ble han veileder i melkeproduksjon for 32 dels svært ulike grender på Sunnmøre. Så fulgte 12 år på veterinærhøgskolen (NVH) der han ble dr scient. på et feltarbeid om arv, miljø og metodefeil. Ble deretter 1. amanuensis. På NVH fikk han sin fetter, Mads, som student, men voktet seg for nære samtaler fordi man ”i vitenskapens verden skulle holde alle følelser utenfor”. Truls bekjenner: ”Hadde jeg da forstått hva jeg nå gjør om gode relasjoners positive virkning på vår jakt etter sannhet, hadde vi i stedet kunnet hjulpet hverandre”.

Så fulgte vel 20 år på Statens institutt for folkehelse. Først gjaldt det utvikling av et prøveprosjekt for et nytt meldesystem for infeksjonssykdommer. Utprøvingen ble viktig for at det justerte MSIS fikk så mye lengre levetid enn de først regnet med. Meldepliktige leger rundt om i landet kjente at de plutselig ble sett som medarbeidere til den sentrale ledelsen i å håndtere smittsomme sykdommer.

Litt før 1980 kom det en klar økning av farlig meningokokksykdom i Norge. Motivert av sorgen etter tapet av sin kone gikk da Truls ekstra sterkt inn for epidemiologisk og statistisk forskning vedrørende denne utfordringen. ”Sammen med min sjef og to høgt respekterte mikrobiologer som alle var ekstra innstilt på samarbeid fikk vi til et uformelt, men vidt kontaktnett i hele landet av forskere som var interessert i saken. Vi viste blant annet at passiv røyking kunne gjøre våre aller minste mer utsatte. Det siste fikk mer oppfølging i utlandet enn her heime”, forteller han.

Stoltheten kommer tydelig frem når Truls beretter om sin bestefar i Lier. ”Når jeg nå gjenoppdager nekrologene over han som psykiater fra 1937 ser jeg at han var opptatt av nøyaktig hva jeg i dag kjemper for, nemlig full respekt og medarbeiderskap med de som skal hjelpes.” Wilhelm le Févre Grimsgaard fikk også en ung psykolog tilknyttet Lierasylet. Det var Aase Grude Skard. Hun som senere ble hele barnepsykologiens mor i Norge. Aase var også Truls gudmor – og en trofast sådan -, og en periode hans svigermor. Truls var en periode gift med Målfrid, som ble hans andre kone.

Ekteskap
Som landbrukslærling før NLH møtte Truls sin første kone Ruth. De giftet seg og holdt godt sammen til tross for de hadde utfordringer som selv hans jordnære far syntes var i overkant store. Og de  fikk to fine barn. Dessverre ble Ruth syk og døde allerede som 50-åring. Truls tror nå at hennes barndomserfaringer hadde satt så stor skrekk i henne for mulig død at det ble umulig samtidig å snakke hensynsfullt og rett fram om hennes situasjon det siste året hun levde.  Truls erkjenner nå at hans skjerming av barna var helt misforstått. Han mener nå at ny forskning bekrefter at full og varm åpenhet kunne ha gjort oss til et mye bedre familieteam for alle har vi veldige muligheter når vi kommuniserer optimalt i den enkelte situasjon.

Gun, en venninne fra barneskolen, er i dag Truls sin livsledsagerske. På 8-årsdagen fikk Truls en liten speiderkniv i gave. Den ga ham muligheten til å gjøre inntrykk. Så han løp etter Gun med den hevet og kuttet faktisk kåpereimen hennes med den – bare 1-2 cm unna å gjøre alvorlig skade! Gun er i dag på et omsorgssenter idet hun har blitt dement. Hun bor på vestlandet, mens Truls bor i Oslo. Dette til tross, besøker han henne jevnlig og ofte. Roen kommer over Truls når han beskriver kjærligheten som oppsto i barneårene, og ble gjenfunnet på eldre dager, etter to ekteskap, slik García Márquez ville ha kunnet beskrive det. Det aller viktigste tidlige minnet om Gun er hvordan hun behandlet Truls som likeverdig, en han kunne snakke alvor med. Det limet som Gun etablerte den gangen, later til å være det som holder forholdet sammen, til tross for at det i dag mest mer er utveksling av gamle følelser med enkelte korte rasjonelle samtaler.

Barndom og oppvekst
Det var visst opplest og vedtatt i familien at Truls var ”vanskelig og stridbar”. I dag tror Truls at det kanskje var hans hørselsproblem som han mener han alltid har hatt, som preget ham. Oppveksten var preget av hyppige flyttinger da familien måtte tilpasse seg fars nye stillinger som lungespesialist. For Truls før han ble 6 betød det nabolag med nesten ingen andre barn å lære av og med. Han var litt annerledes skolegangen var preget håpet om å bli voksen fortest mulig.. Hans beste minner er om de som ”så ham”. Dette er et uttrykk Truls stadig bruker. Han nevner de voksne: mormor, gamlemor i Naustdal, snekkeren i Lyster, Hermann på slippen,  Erling blikkenslager, men også jevnaldringer fra arbeiderstrøket på den ene siden av doktorgården og på den andre siden de fra middelklassestrøket i Florø. De viktige årene fra han var 6 til han var 15 bodde han i den byen.

Ansvar husker Truls godt, og det begynte allerede i barneårene. Truls er eldst av fire søsken, og siden faren hadde hatt polio og slepte på det ene benet, ble det slik at Truls fikk og tok endel ansvar for praktiske ting. Hans fettere fikk høre at han var ekstra snill – kanskje fordi hans mor nok skrøt vel mye av sin førstefødte. Relasjonen til far ble også tuftet på en opplevelse av at far forsto Truls uten at resten av familien så dette så godt. Far ville gjerne at Truls skulle bli lege som ham selv, og Truls opplevde en svak manipulering i den retningen. Men, da Truls sto opp for seg selv, og ville gå landbruksveien aksepterte far det. ”Jeg ville være annerledes – gjøre mer som jeg selv ønsket. Det ville jo far også, så vi forsto hverandre stadig bedre”.

Hvorfor dialog – og hvorfor Nordiske Mediatorer?
”Det går igjen over hele verden, folk kommer ut fra universitetene – og vet ikke riktig hvordan de skal oppføre seg i et ukjent landskap”, sier Truls om storparten  av akademikerne som kommer ut i samfunnet uten å ha hatt eller tenkt på grasroterfaring. Men...”de vil ofte bli ledere. De makter ikke å forvalte sin kunnskap for og om folk sammen med folk. De bruker den på folk, og ofte på en nedverdigende måte.”

For å endre på dette må dialogen inn som et bevisst hovedprinsipp i hele utdanningsapparatet. Her kommer kanskje kvintessensen av Truls sin viktigste idé om dialog: Denne dialogen må fasiliteres. Der har Truls funnet Nordiske Mediatorer, og fått erfare at vi har lyktes med å ivareta den vanskelige og delikate balansen mellom at en ”..samtale skal ha en retning, samtidig som den skal være på partenes premisser. ”

”Jeg går jo aldri på teater, eller på kino, eller går ut pga mitt hørselsproblem. Min måte å nyte det gode på er å gi disse pengene til dere, slik at det gode kan vokse”, avslutter Truls.

Den tiden som Truls har igjen vil han altså forvalte godt. Vi gleder oss over å få være med på denne reisen, og forvalte både Truls tankegods, og i tillegg det materielle han gir oss med på veien for å lykkes med det. La oss stå på Truls skuldre, skue inn i fremtiden og bygge på det fundamentet han har gitt oss.

Vi takker, og setter vår ære i å forvalte vårt gods sammen med hans, slik Truls ønsker.

Gave for å fremme dialog

Innen rammene for gavens formål oppfordres medlemmene i NM til å komme med forslag til tiltak, de mener vil kunne være egnede for foreningen å gjennomføre!

Truls W. Gedde-Dahls gave for å fremme dialog er kommet i stand på bakgrunn av hans mangeårige engasjement for dialog i samfunnet samt de særlige effekter en får ved å fasilitere dialogen. Gaven er på nkk 50.000,-.

Gedde-Dahl har kjent til Nordiske Mediatorer i lang tid, og vurderer nettopp NM som den mest egnede til å videreføre hans arbeid og hans virke.

NM har inngått en avtale med Gedde-Dahl om forvaltningen av gaven. Vesentlige punkter i avtalen er:

  1. Støtte undersøkelser om dialog; bl a hvorfor dialogen er så vesentlig, hvordan den virker på oss samt hvordan dialog best kan fasiliteres.
    1. Etablere tiltak som fremelsker, fasiliterer og styrker dialog, herunder f eks:  Erfaringsutveksling,
    2. Kurs
    3. Fasiliterte prosesser
  2. Fremme aktiviteter som pleier samarbeid med andre aktører som arbeider for å fremme dialog og dialogprosesser.
  3. Støtte faglig funderte dialogprosesser og arbeide for å kvalitetssikre dialog og fasiliteringsprosesser for derigjennom også å motarbeide aktører som søker egen vinning f eks gjennom forenklede løsninger og manglende involvering av parter i prosesser.
  4. Utvikle aktiviteter som kan øke gavens økonomiske verdi ved å genere flere midler.

Kjell RibertProduktudvikling og markedsføring

Bestyrelsen støtter sterkt Kjell Riberts tanker om, at mange af foreningens medlemmer vil have glæde af og har et behov for et kursus i at markedsføre og sælge det produkt, vi ved så meget om, og som vi så stærkt brænder for.

På bestyrelsesmødet faldt ordene sådan:   “.. deltagerne har mange gode ideer, men man trenger en facilitert prosess med siktemål at kunne presentere sine tanker og egne produker på en en overbevisende måde. Videre trenger man support i forhold til at håndtere modstand og skepsis i forbindelse med slik markedsføring.”

Dette behovet mener bestyrelsen kan dekkes gjennem videreføring af Kjells startkurs i markedsføring:  Salg af konflikthåndtering og konfliktmeglingsmetodikk.

Hør hvad Ruth Juul fik med sig hjem efter at have deltaget i kurset:

..jeg har nu  taget de første konkrete salgsinitiativer i form af telefonsalg og opsætning af møde med potentielle samarbejdspartnere…

Mandag d. 6/5 mødte jeg spændt op på Kbh. Universitet til det udbudte  kursus i salg af konflikthåndtering og konfliktmeglingsmetodikk. Jeg kunne svare JA til kursusoplæggets spørgsmål om, hvorvidt jeg var for lidt ude og mægle, at konflikterne ikke ”kom rendende ind” og at jeg fortsat snakker mere om konflikthåndtering og konfliktmæglingsmetodik end jeg faktisk praktiserer det. Det var en inspirerende og motiverende dag.

Først og fremmest blev det tydeligt for mig, at når jeg går fra at være ansat til at være selvstændig, så kan jeg ikke vente på at nogen giver mig en opgave, jeg skal løse, men jeg skal udvikle et produkt og afsætte det til de relevante modtagere.

Kurset var meget konkret og praktisk og tog afsæt i selve praktikken omkring salg .

Det var inspirerende såvel at høre, hvad de øvrige deltagere havde af produkter, som at træne ”salgstalen” og den første telefonkontakt.

Det er nu en uge siden jeg var på kurset og jeg har taget de første konkrete salgsinitiativer i form af telefonsalg og opsætning af møde med potentielle samarbejdspartnere, som for mig er andre aktører, der ønsker at møde skilsmissens parter med mægling og konflikthåndtering fremfor jura alene.

”.. Også her gælder det, at ordene skaber det de nævner.  Når man formulerer sit produkt for andre, materialiserer det sig også som andet og mere end en ide for en selv.”

Tak for en inspirerende formiddag.

Ruth Juul, Center for Kontakt & Dialog

Personlig utviklings historie af Kjell Ribert

Lyset og skjeppen
Før jeg studerte konfliktmegling fikk jeg god hjelp av en venn av meg som er konsulent. Jeg ønsket selv å være selvstendig næringsdrivende, men snakket langt mer om det enn faktisk å gjøre noe med det. Min venn overbeviste meg om at måtte være fremoverlent, assertiv, tilby mine tjenester til potensielle kjøpere, og ikke sitte og vente i den tro at oppdragene ville komme rennende inn. Alt i alt lærte han meg den åpenbare sannhet at jeg lever i et kapitalistisk samfunn, og at jeg måtte sørge for ikke kun å ha salt til mitt egg, men også egg til mitt salt.

Han fikk meg også til å innse at ”motoren” i meg til å unnlate å gjøre hva jeg måtte gjøre lå mye i ubehaget ved å bli avvist, det psykologisk vanskelige ved at mulige kjøpere av mine produkter ikke innså at disse – mine produkter – hadde noen merverdi, i hvert fall ikke slik at de var villige til å betale for dem. Den faktiske ferdigheten i å gjennomføre en samtale med en potensiell kjøper fikk min venn også lært meg. Men det aller viktigste forsto jeg, var å tilby mine produkter. Som Woody Allan sier: ”70% of success in life is showing up”.

Så studerte jeg konfliktmegling, og lærte mer om fasilitering enn jeg kunne fra før. Jeg er meget tilfreds med studiet, og jeg utviklet meg mye. Faktisk overutviklet jeg meg. Jeg fikk gjenlært den gamle ”feilen”. Det at jeg må være så respektfull, at enhver er ekspert på eget liv, og at det skal være på partenes premisser fikk jeg generalisert til å komme tilbake til min gamle innstilling om å sitte og vente på at oppdragene skulle komme til meg. Det gjorde de ikke. Så da måtte jeg ha en ny runde med at min venn plaget meg med å få meg til å komme gjennom min egen lydmur, tåle ubehaget, og faktisk ta konsekvensen av mitt eget valg om å være konsulent.

Nå gjør jeg det som må til. Jeg har laget markedsføringsmateriell, og særlig løfter jeg telefonen og tar de salgssamtalene som er nødvendige for at jeg skal ha tilstrekkelig inntekt til å unngå at banken kommer og henter huset.

Jeg har fått erfare at mange av mine konfliktmeglingskolleger lider av samme sykdom som jeg led av. Derfor har jeg nå to år på rad gjennomført salgskurs for medlemmer i NM. Deltagerne har ”møtt seg selv i døren” som vi sier på norsk, identifisert ”sine egne spøkelser”, og jagd dem ut av skapet. De har blitt utsatt for den medisin min venn i sin tid ga meg. Det har vært til dels ubehagelig, men virksomt.

Du skal ikke stille ditt lys under en skjeppe, står det i en bok jeg har lest. La så ditt lys skinne over verden. For å lykkes med det, må du først selv være overbevist om at du har et lys, så innse at lyset faktisk kan skinne, og så må du faktisk skru på bryteren – tenne for kontakten. Lykke til!