v/ Eva Ulland
De siste to årene har Eva Ulland jobbet som Monitoring Officer for OSCE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Ukraina. Nærmere bestemt i Donetsk øst i landet – den delen som siden 2014 har vært kontrollert av opprørsstyrker, støttet av Russland. DPR, Donetsk Peoples Republic, er navnet på «landet» hvor hun nå bor – ikke Ukraina, ikke Russland. Et ingenmannsland.
Vinter og kaldt. Om ikke befolknigen her øst i Ukraina har utfordringer nok, så byr kulde og snø på ytterligere vanskeligheter. Konflikten som har pågått siden 2014 gjør livet hardt for millioner av mennesker som lever øst for kontaktlinjen (se kart nedenfor). Vinteren forværrer lidelsene betydelig.
Dette er min tredje vinter her i Donetsk. Ingen sprengkulde så langt i år, men vi har tidligere opplevd temperaturer ned mot -30 grader og med en bitende „Sibir“vind i tillegg er det nesten ulevelig å oppholde seg utendørs. Men ut må folk, naturligvis. Både for å skaffe forsyninger og andre gjøremål som vi alle har daglig. At veiene i alle de små landsbyene ikke ryddes for snø og at husene de bor i er trekkfulle og i mange tilfeller ødelagt av granatnedslag, er en ting. At kull (som ofte er eneste varmekilde) blir dyrere og dyrere er en annen. Likevel er det en utfordring som, slik jeg ser det, overgår alle andre – og det er nødvendigheten av å krysse kontaktlinjen.
Konflikten i Øst-Ukraina har splittet mange familier. Fanget på hver sin side av kontaktlinjen. Kun ved spesielle anledninger tar folk seg bryderiet med å besøke slektninger som bor på den andre siden. Det tar rett og slett for lang tid. Men en nødvendig reise må mange foreta månedlig, og det er for å hente pensjonen sin. Daglig er vi vitne til hundrevis av biler og fotgjengere/busspassasjerer som står i kø ved de få checkpoint‘ene som finnes mellom Ukraina og „DPR“ (Donetsk Peoples Republic). Langt de fleste er eldre menn og kvinner – pensjonister – som ikke har annet valg dersom de skal ha penger å leve for. Pensjonen må hentes i vest – i Ukraina. Enkelte dager er det så travelt på checkpoint’ene at de venter hele dagen på å slippe gjennom. Noen sitter i bilene sine (som ikke er av de mest moderne), mange venter ute. I kulda. Uten tilgang til mat og drikke, og kun noen få „toaletter“ som Røde Kors har satt ut. Mange gamle tåler ikke kulden og påkjenningen; det er lett å forestille seg hvilket helvete de lever i.
Og midt oppi dette patruljerer vi fra OSCE – i våre komfortable og varme biler, med frihet til å kjøre forbi alle køer og spise lunsjen vår på en restaurant i trygge omgivelser. Det føles grusomt. Men slik må det dessverre være; SMM (OSCEs Special Monitoring Mission to Ukraine) er nøytral og upartisk, og vi kan ikke tilby oss å hjelpe sivilbefolkningen på ene eller andre siden. For meg er dette en av de største utfordringene i min jobb som monitoring officer i Donetsk, kun få kilometer fra kontaktlinjen.
Det har vært jul, nyttår, ortodoks jul og gammelt nyttår her øst de siste ukene. En lang høytid – og faktisk en god del glede å spore. Befolkningen har “glemt” konflikten en liten stund, og markert jule- og nyttårsdagene best de kan. Det var godt å se. Også de stridende partene tok seg noen dager „fri“ og vi registrerte svært få brudd på våpenhvilen. Det blusset opp igjen etter siste høytid, som forventet, men folk her fikk i hvert fall noen dager uten granater og kuler. Vi må ta med oss de små gledene vi kan – om vi lever i konfliktsonen eller ei.
Gode ønsker for 2019 til alle der hjemme. Men mest av alt til befolkningen her i Øst-Ukraina.